Hva skjer?

Ringen er sluttet (på en måte)

Stillevogna på R10 ligner seg selv. Jeg sitter aleine, Mjøsa glitrer på høyresida og vi stopper om litt på Brøttum for å vente på møtende tog. Jeg leser gjennom spørsmål og tekst, forbereder meg til i morgen og gleder meg til å møte elevene. Alt er likt, men likevel overhodet ikke.

Lampa speiler seg i himmelen som speiler seg i Mjøsa. Og Lillehammer ligger der borte og later som ingen ting.

Jeg er nemlig på vei til Tysvær. Der skal jeg møte elever fra Tysværvåg barne- og ungdomsskule. I forbindelse med bLest Litteraturfestival arrangeres det et Barnebokbad i morgen, slik de har gjort de siste åra. Det er bare det at i år er det min bok de har lest og diskutert.

Tysvær bibliotek, med Lillian Rushfeldt i spissen, var aller først på ballen da vi sjøsatte Barnebokbad – og metoden bak, i 2016. Det kan du lese mer om her. Jeg har vært der et par ganger etter det, både for å holde kurs for de voksne og for å se forfattere bli intervjua av unger som har lest og jobba etter metoden.

Sist jeg var på Tysværtun var 4. mai 2017.
Vårsol, sommervær og bare tær.

Nå er jeg altså på vei tilbake, bare denne gangen som forfatter. Elevene har lest min bok! De har diskutert min bok! Jeg blir nesten svimmel. Sammen med den eminente barne- og ungdomsbibliotekaren Hege Marie Naley Paulsen, har de snakka seg gjennom teksten i anslagsvis 180 minutter etter lesingen. Det er en stund. Det er en real menge tid de har investert i den lille flisa mi.

Tynn bok

Jeg er veldig spent. Glad og kvalm. Det er grusomt og gøy. Tenk om det ikke virker? Tenk om alt jeg har trodd på – og for så vidt fortsatt tror på – viser seg å bare være tull og bortkasta tid? Tenk om …

Uansett hva så lover jeg å gjøre mitt beste. Jeg lover å lytte til det hva de sier og det de lurer på. Jeg lover å være med dem på eventuelle «hva hadde skjedd hvis»-reiser som går utafor det universet jeg har skapt. Jeg lover å lyve bitte litt – og dele masse. Hvis de vil høre, da.

Jeg burde selvsagt lovet å spille blokkfløyte også, men den har jeg glemt igjen hjemme.

Fra lanseringen av boka i 2019

Jæren, baby!

I følge eksperter, er det alltid vind på Jæren, og nesten aldri sol. I så måte kan jeg slå fast at Jæren er sykt uforutsigbart. Nesten som mellomtrinnet.

Det mest forutsigbare med mellomtrinnet er nemlig at det er 100% uforutsigbart. Det går ikke an å planlegge at «slik gjør vi det», fordi … fordi tusen ting. Den andre uka med Barnebokbad i Klepp kommune ble med andre ord helt som forventet.

For i tillegg til tre fine, utfordrende, gode, gøye og grusomme samtaler med elevene, bød Jæren på helt latterlig fint vær. Hodelufting langs Borestranda etter endt økt, ble følgelig en del av den daglige rutinen, sammen med kveldsturer langs noe som kanskje er ei slags «by-elv» i Bryne sentrum. Alt sammen helt vilt vakkert.

Forfatteren sjøl ankom torsdag kveld, og hadde fredag morgen en fin time sammen med spørsmålsambassadørene Ine Sofie, Iselin og Sofie. Gjennomgang av spørsmål, planlegging av introduksjon og avslutning, matpakke og lydprøve.

Perfekte forberedelser vil noen si, mens resten av klassen rigga scene og moppa gulv. Vi fikk låne alt vi ville av rektor, og elevene, med de designansvarlige i spissen, bar møbler og planter, planla og pynta, mens noen moppa gulv. De har en helt egen (og utrolig effektiv!) metode på Jæren – og jammen ble det fint!

Rigge, rydde, moppe.

Så fikk publikum (resten av mellomtrinnet) komme inn i aulaen og lytte til en 40 minutters samtale om Frida Freedom, om Jo (som faktisk finnes på ekte – det var litt av en overraskelse!), om inspirasjon og løgn, vennskap og uvennskap og sykt irriterende jenter med H. Det ble rett og slett innmari fint, og jeg tror både involverte elever, lærer og forfatter er enige i det.

Jentene var imponerende ambassadører for gruppa si, og utviste sjelden tilstedeværelse i rommet mellom manus og samtale. Det var gøy å se!

Sofie, Iselin og Ine Sofie i samtale med Kristine Rui Slettebakken

Tusen takk til enestående Britt (lærer); det er så fint å være vitne til et slikt kjærlig engasjement. Og det er så deilig å fordype seg sammen med noen som både har – og tar seg tid til å tåle det, og å gidde det.

Og Kristine (Rui Slettebakken)! Du var skikkelig god sammen med dem. Det var også fint å se på.

Vel blåst!

Og Jæren: Vi sees igjen i uke 46.

Bore skule – ukas kontor
Stor Aula
Kristine, Sofie, Iselin og Ine Sofie
Borestranda 14. oktober 2020
Bryne sentrum

Korona-effekter

Forrige runde var tre fine dager i klasserommet til 5c på Kleppe skule. De hadde lest ferdig, vi snakka oss gjennom både livet og leggetid, med utgangspunkt Kristine Rui Slettebakkens «Jo har skjedd» (Gyldendal 2020). Vi snakka om spørsmålsteori, om fantasi og etikk og dramaturgi, om å stjele luer og å lyve om drap.

Mye skjer i Jo har skjedd

Torsdag var intervjuerne klare, resten av trinnet var forberedt og alle gleda seg til i morgen. Forfatteren ankom Bryne etter 8 timer på et litt forsinka tog, fikk spist kveldsmat og lest gjennom manuset og gleda seg skikkelig mye hun også.

I følge regnbuen var det lykke på Kleppe

Helt til klokka 08:02 fredag morgen. Da de voksne ankom skolen og vannet var borte! Og hva nå? Selv i gamledager var det en utfordring når vannet var borte på skolen, men da kunne man i det minste kanskje få lov til å være på rådhuset eller i et annet rom av en viss størrelse, men denne fredagen var det ingen som hadde stort nok rom til at vi kunne få avvikla et Barnebokbad for femtetrinn med gjeldende smittevernregler i behold.

Heldigvis har vi fire uker på Jæren igjen, og vi får selvsagt rigga et arrangement for Kleppe skule i løpet av disse ukene, det skulle bare mangle.

Så lenge alle holder seg friske. Og ingen havner i karantene. Og vannet renner i rørene. Og hotellene er åpne. Og togene går. Og flyene går.

Og alt det.

Ninja-forfatter

Vi skal gjøre vårt beste i alle fall!

On the road again

Gul koffert. Gul bok. Brun ost.

Nå er den gule kofferten pakket med klær til allslags vær; vi skal til Klepp kommune på Jæren. Boka vi skal prate om er helt ny, skrevet av skuespiller (og forfatterdebutant) Kristine Rui Slettebakken. Den heter Jo har skjedd og handler om full-fart-Frida som har livet fullt av livet, og som vanlig er det ikke alltid like lett å vite hvordan man gjør det. Livet, altså.

Det er akkurat litt mer enn 6 mnd siden vi avslutta turneen i Midtdalen, der vi møtte alle 7. klassingene og snakka om boka Far din av Bjørn Ingvaldsen.

7. klassinger lager spørsmål til Far din

Korona-spøkelset meldte seg mot slutten, og vi kom akkurat i mål med Barnebokbadene – om enn i annet format enn planlagt – før skolene stengte. Siden vi ikke kunne blande elever fra de ulike skolene, ble Bjørn med rundt og møtte dem i klasserommene i stedet.

Avlyst – avlyst – avlyst

Det føles litt skjelvent å reise av gårde denne gangen. Det er alltid spennende å møte nye unger i nye klasserom, men dette er annerledes. Vi er annerledes. Selv om togturen langs Mjøsa er nokså lik.

Utsikten fra R10 er den samme

Litt som Bro, bro, brille

– Det blir litt som Bro, bro, brille, fortsetter hun. – Den som har flest vinner kampen.
– Hvilken kamp?
– Tja. Kampen om sannheten, livet, døden og alt det andre. Den som har flest sjeler får rett, kan du si.

(fra Discosatan, Aschehoug 2015)

Til minne om Vera Micalesen (1974-2018)

At Discosatan ble shortlista til Bokslukerprisen (Foreningen !les) i 2016, var en slags forløsning i arbeidet og utviklinga av Barnebokbad – og metoden bak. Vi trengte  “en Vera” til piloten. Det var helt nødvendig å sikre alt som sikres kunne, for å ha 100% kontroll på – og kunnskap om – hva som faktisk gikk galt, hvis noe gikk galt.

Det var ikke allverden som gikk galt – men vi lærte utrolig mye av det, nettopp fordi Vera er Vera.

I stedet for å utbrodere så foreslår jeg at du skaffer deg Discosatan og leser den (den fortjener å bli lest – også av voksne). Og så setter du av en time uten Facebookvarslinger og e-post, og kikker gjennom denne samtalen. Om ikke annet for å kjenne etter om du syns at Satan er litt for sterkt for barn.

Måten hun tar i mot spørsmålene deres, måten hun av og til spiller dem tilbake, og det alvoret og den respekten hun møter refleksjonene deres med… Hun lytter til dem. Med begge ørene.

Når dommedag kommer, teller Gud og Satan opp hvor mange sjeler de har, og så vinner den som har flest.

Jeg vet ikke hvor det blir av alle sjelene – ei heller Vera Micaelsen sin, men jeg føler meg nokså sikker på at hun ikke har vært til forhandlinger hos djevelens advokat, Gry Rita Bring-Gjedde, på Vormsund.

Takk for deg, Vera.
Hvil i fred, og på gjensyn.

Tom stol