Til forfatteren

Hei, forfatter!

La oss si at du har blitt spurt om du vil barnebokbades. Eller elevbokbades. Eller ungdomsbokbades. Eller kanskje bare bokbades av noen elever. Det er ikke så farlig hva de kaller det. Det viktigste er at du vet hva du eventuelt sier ja til.

Er du arrangør? Send gjerne denne siden med invitasjonen, så forfatteren vet hva hen sier ja til.

Alle har lest boka di

Du er invitert til å snakke om én bestemt bok, og i dette tilfellet betyr det at alle har lest akkurat den boka – både de som intervjuer deg, og de som sitter i salen. Det er ganske fantastisk, hvis du tenker deg om!

De har diskutert den nesten ut og inn

Gjennom tre samtaler har elevene pratet seg inn i boka di (igjen), fra tre ulike vinkler. I den første samtalen lærer de om spørsmålsteori, i den andre snakker de seg inn i teksten gjennom karakterene du har skapt, og i den siste snakker de om valg som tas i teksten. De prøver å kjenne igjen etiske dilemmaer og dramaturgiske konsekvenser – og diskuterer dem.

De lager spørsmålene selv

Gjennom alle samtalene skriver de spørsmål som skal stilles til deg på arrangementet. Underveis bestemmer de også – gjennom hemmelig avstemning – hvilke av dem som skal havne i det endelige manuset (avgjøres med alminnelig flertall).

Teorien de lærer, heter spørsmålskvadranten og er utviklet av den australske filosofen Philip Cam. I løpet av den første samtalen lærer de at alle spørsmål man vil stille til en tekst, kan plasseres i én av fire kategorier:

Modellen ser slik ut (eksemplene er hentet fra Keeperen og havet av Maria Parr):

Lukket – ett riktig svarÅpent – flere mulige svar

Den femte kategorien

I den siste samtalen lanseres enda en kategori før de skriver de siste spørsmålene, nemlig deg – forfatteren sjøl. Spørsmålene i denne kategorien handler gjerne om det å være forfatter: hvor du henter inspirasjon fra, hvem av karakterene som ligner mest på deg, om noe av handlingen er hentet fra virkeligheten, hvor lang tid du bruker på å skrive en bok, om du liker å danse og så videre.

Meningsløs fantasi?

Når spørsmålene velges ut, forsvinner alltid de som hører til kategorien «Se i teksten». Som regel forsvinner også spørsmålene til «Spør en ekspert». Fantasispørsmål – slike som begynner med «Hva hadde skjedd hvis …», for eksempel «Hva hadde skjedd hvis William ikke hadde greid å løse umuligheten?» (Luridiumstyven, Bobbie Peers) – kan kanskje virke uinteressante, siden de utfordrer bokas premiss. Det kan være nærliggende å tenke at det eneste riktige svaret er «Da hadde det blitt en helt annen bok». Likevel er det greit å ha i mente at når spørsmålet stilles, er det fordi brorparten av elevene faktisk lurer på det. Så du kan enten pønske ut et annet svar – eller høre med dem hva de tror selv.

Andre fantasispørsmål, som «Hva liker (karakteren) å drive med på fritiden?» eller «Hvordan har (karakteren) det hjemme?», kan også virke litt vanskelige å svare på. Men som regel har temaet dukket opp i diskusjonene i klasserommet, og har du ikke et klart svar, går det fint an å invitere elevene med i refleksjonene. Noen av dere kjenner jo karakterene ut og inn, og vet akkurat hvordan de har det hjemme og hva de driver med på fritiden. I så fall er det antagelig ganske enkelt for deg å svare.

Kan det bli ubehagelig?

Brorparten av spørsmålene du får i et bokbad etter denne metoden, er nokså langt unna dem du ville fått i et «ordinært» bokbad. Den største forskjellen er at de som regel er knyttet til teksten.

Noen ganger kan det dukke opp overraskende spørsmål, som «Var det meningen å skrive en så ekkel bok?», slik Sverre Henmo fikk da han ble bokbadet om Det er bare kjærlighet. Et ganske frekt spørsmål, vil noen si – men det rommer potensielt enormt mye som kan være interessant for deg å høre! For her er det helt tydelig at gruppa har diskutert en hel del. Hva er det de syns er så ekkelt? Det får du ikke vite hvis du ikke spør tilbake: Få høre! Fortell hva dere syns var så ekkelt!

I akkurat dette tilfellet var det at kyssing ble sammenliknet med å ha en brunsnegle i munnen (hvem syns ikke det er ekkelt?!). Og akkurat denne gjengen hadde heller ikke så mye erfaring med kyssing fra før, så de var lettere sjokkert – og imponert – og ville gjerne høre mer om det.

Finnes det en feil måte å lese boka di på?

Det er elevenes møte med boka di, og samtalene rundt den, som skaper spørsmålene de lager – og velger ut. De kan være interessert i teksten på en helt annen måte enn du forventer eller hadde tenkt, men det er nå en gang sånn det er.

Hvor «vellykka» samtalen blir, måles kanskje ulikt av deg og dem, men til syvende og sist handler det antagelig mest om at du tar spørsmålene på alvor – slik de har tatt boka di på alvor gjennom hele prosessen. Og publikum? Kanskje får de lyst til å lese en bok til når de lytter til samtalen mellom deg og de andre der oppe, og opplever at du tar det på alvor. Kanskje til og med en du har skrevet.

Du har altså et sjeldent kompetent publikum foran deg. Det kan være smart å lese seg opp på boka, særlig hvis det er en stund siden du skrev den. Du trenger for øvrig heller ikke være redd for å spoile noe, siden alle i publikum har lest den og vet hva som skjer.

På selve arrangementsdagen

Aller først – og dette er det viktigste: Det er bare én voksen på scenen denne dagen – og det er deg.

Bli kjent med dem som skal intervjue deg

Vi anbefaler at du tilbringer litt tid sammen med intervjuerne før samtalen på scenen – og helst at dere spiser litt sammen. Måltider er nokså magiske, blant annet fordi alle rundt bordet brått er på samme nivå. Og folk med smuler på haka er dessuten ikke så skumle. Da kan dere også gå gjennom spørsmålene sammen – uten at du svarer på dem, så klart – men slik vet du hva som kommer, og kan passe på at du ikke svarer på flere enn ett spørsmål om gangen.

Bruk anledningen til å bli kjent med dem. Hvem er de? Hva liker de å drive med? Still spørsmål og vær nysgjerrig. Jo tryggere de er på deg, desto tryggere er de i samtalen på scenen. Trygghet er godt. For alle. Og det er det beste utgangspunktet for en god opplevelse – for både deg og dem.

På scenen

Om du sitter på siden av eller midt mellom dem som intervjuer deg, er ikke viktig. Det som er viktig, er at du snakker med dem. De er plukket ut til å intervjue deg på vegne av hele gruppa. De er ambassadører for alle, med spørsmålene som fellesskapet har valgt ut.

Det kan være uvant ikke å henvende seg mest ut i salen. Likevel er det lettere å få til en samtale hvis de som intervjuer deg, føler at du faktisk snakker med dem – og ikke bare tar imot spørsmål som du svarer på ut i salen. Øyekontakt er en nøkkel.

Det går fint an å henvende seg til salen, men det kan være lurt å holde seg til ja/nei-spørsmål som ikke fører til en hel haug med hender i været. (Se for eksempel hvordan Vera Micaelsen spør salen «Vil dere se pappa?» – noe alle selvsagt helt enkelt svarer «ja» til.)

Hvis de som intervjuer deg, plutselig blir så nervøse foran publikum at de ikke får summa seg til å starte, kan du spørre om det er greit at du låner manuset og leser det første spørsmålet selv.

Har dere noen spørsmål?

Det er vanlig å avslutte en seanse, for eksempel et forfatterbesøk i DKS, med «Har dere noen spørsmål?». I akkurat denne situasjonen er det i utgangspunktet et brudd på kontrakten. Gruppa hadde en haug med spørsmål, og dem har du akkurat fått.

Men: Hvis hele greia er over på 19 minutter på grunn av nervøsitet og lite øyekontakt, kan du helt enkelt høre med dem som intervjuer deg, om det er greit at du tar noen spørsmål fra salen, sånn helt til slutt.

Ditt viktigste oppdrag er å bidra til at dette, i sum, blir en god opplevelse for dem som sitter der sammen med deg.

Se hvordan det kan bli

En del barnebokbad er filmet og lagt ut på nett. Her er et lite utvalg, om du skulle være nysgjerrig:

Lykke til!